Elisabeth von Kroghs keramiske arbeider fanger blikk og nysgjerrighet simultant. Første gang jeg så en av hennes krukker, i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samling, merket jeg umiddelbart dens tiltrekningskraft. Klare, saftige farger strukturert av et rutemønster, virket merkelig flatt på øyet. Var dette en todimensjonal representasjon av en krukke (ceci n’est pas une pipe), eller var det en fri form i rommet (une pipe)? Jo da, krukken var virkelig en krukke, det så jeg på nærmere hold. Den demonstrerte imidlertid sin autonome holdning som skulptur, og fikk dermed et dobbelt vesen, som både presentasjon og representasjon.
De største krukkenes høyde gjør dem nesten menneskelignende på en konfronterende måte, der de hevder seg med sine bestemte former. Når jeg ser små fotografier av dem, ønsker jeg å putte dem inn som stilleben-kulisser i et av Henri Matisses farge- og mønstersterke malerier, som presser motivene ut mot bildeflaten. Men altså, det “menneskelige” ved krukkene, som oppleves når man fysisk møter dem, kommer av at de slett ikke er kulisser. De er snarere kroppslige, og innehar hovedrollene i sin tilværelse av illusjon og forkledning – de spiller på sin særegne evne til å veksle mellom 2D og 3D. De befinner seg altså mellom dimensjoner, for de som lar sitt øye lure. Og det gjør jeg gjerne, igjen.
Solveig Lønmo